– Menn blir sammenliknet med dyr, og får dyrelyder ropt etter seg, mens jenter og kvinner i større grad blir møtt med avsky knyttet til utseende, sier Cora Alexa Døving. Hun er redaktør for en ny bok om rasisme i Norge.
– Ideen til boka kom etter at Black Lives Matter-bevegelsen nådde Norge og satte sitt preg på den offentlige debatten våren 2020, sier Cora Alexa Døving, forsker ved Holocaustsenteret i Oslo.
– Allmennheten fikk tilgang på erfaringsbaserte fortellinger fra norske forhold som gjorde at man begynte å snakke om rasisme på en helt ny måte.
Samtidig oppstod det en debatt om i hvilken grad begreper utviklet i land som USA og England er nyttige for å forstå rasisme i norsk kontekst, forteller hun.
– Jeg fikk lyst til å spørre ulike forskere om nettopp det – har begreper som kritisk raseteori, strukturell rasisme eller hvite privilegier betydd noe for deg som forsker. Jeg ville også finne ut hva forskningen samlet sett kan si om norsk rasisme.
Vanskelig å snakke om rasisme
Døving har tidligere skrevet boka Hva er rasisme sammen med Sindre Bangstad, men vil ikke kalle seg rasismeforsker.
– Jeg har først og fremst forsket på antisemittisme og islamofobi de siste årene, forteller hun.
– Men jeg har deltatt i mange offentlige diskusjoner om temaet, og blitt møtt med sterk kritikk hver gang jeg har brukt ordet rasisme.
Døving merket en tydelig forandring etter våren 2020.
– Folk begynte å ta inn over seg at rasisme var et fenomen vi trengte å ta tak i, også her hjemme.
Årsakene til at det har vært så vanskelig å snakke om rasisme i Norge, er flere, ifølge Døving.
– Det er vanskelig å snakke om rasisme i en nasjon som ser på seg selv som så homogen som i Norge. Vi har generelt vært svært lite villige til å ta et oppgjør med vår egen rasistiske historie, som for eksempel fornorskingsprosessene mot samer og tatere, sier hun.
– En annen forklaring er at historisk har folk flest sett på rasismen i Norge som et fenomen knyttet til nynazismen og til grupper på ytre høyre.