Tekst: Per-Espen Løchen
Politibetjenten fra Sandefjord nektet å se Norge falle i nazistenes hender. Fra Speiderhuset tok Øivind Ask saken i egne hender og startet den første organiserte motstandskampen i Vestfold mot tyskerne. Det kostet ham livet.
Ask var opprinnelig fra Drammen og ble ansatt som politibetjent ved Sandefjord Politikammer i 1932 etter noen år i Stavanger. Samtidig ble ektemannen og tobarnsfaren en svært aktiv leder i Sandefjord Speidergruppe.
Et halvt år inn i okkupasjonen bestemte patrioten seg for å stå opp mot de tyske okkupantene. Ideen var å sanke etterretning og sende informasjonen til allierte myndigheter i England.
Sanket informasjon
En høstdag i 1940 gikk Ask inn i Bingens Elektromagasin. Spørsmålet til innehaver Oliver Bingen var om han kunne få hjelp til å lage en radiosender som skulle operere fra et sted i Kodal. Men Bingen syntes det var for risikabelt og gikk i stedet med på å levere deler til en slik radio.
Politibetjenten oppsøkte da 20-årige Andreas Bertnes, som var radioamatør og hadde tilknytning til speidergruppen. Han sa seg straks villig til å hjelpe med å bygge senderen og operere den.
Samtidig rekrutterte Ask flere bekjente og pålitelige menn fra Rover-speiderbevegelsen. Under dekke av dette, møttes gjengen ofte i Speiderhuset i Halvdan Svartes gate for å utveksle informasjon. Her hadde også Ask en leilighet til disposisjon ettersom han var vaktmester på stedet.
Språkmektige Rolf Thoresen ble en nøkkelperson i så måte. Landmåler Thoresen var aktiv bridgespiller og utnyttet både yrket og hobbyen til å drive etterretning for motstandsbevegelsen. Han rapporterte informasjonen til Ask og hans menn på Speiderhuset.
Også Arne Skau-Olsen var informant for gruppen ettersom han arbeidet i et ingeniørfirma med oppdrag for tyskerne.
Ask og hans menn opprettet også kontakt med nøkkelpersonen “Onkel” – eller Lauritz Sand – i etterretningsgruppen XU, den største sådan i Norge. Askgruppen bisto organisasjonen med å sanke etterretning.
Avslørt av angivere
Medisinerstudent Bertnes bygde raskt opp senderen og eksperimenterte fra en hytte ved Goksjø i Sandar. Senderen var den første som ble forsøkt opprettet i motstandsarbeidet i Vestfold.
Dessverre visste gruppen lite om tyskernes overlegenhet også innenfor kontraspionasje. Kunnskapen om hemmelighold var mangelfull, og tyskerne lå milevis foran gjennom bruk av et omfattende nettverk av angivere og avlytting. Mange av de øvrige embetsmennene ved Sandefjord Politikammer sluttet seg tidlig til Nasjonal Samling og overvåket Ask.
Å sende informasjonen til de riktige folkene i England ble et problem uten sendeskjema og kodespråk. I februar 1941 ble Einar Nord Stenersen og Hugo Haraldsen sendt til England for å opprette fysisk kontakt med “Sentralen”.
Men tiden gikk, og Andreas Bertnes ble utålmodig. Radioamatøren lot seg friste til å sende meldinger i klarspråk, hvor han over seks dager i begynnelsen av mars søkte kontakt med britisk etterretning via radiomeldinger.
Trolig ble operasjonen utsatt for angiveri. Tyskerne ga provokatør Raymond Colberg oppdraget med å infiltrere Askgruppen.
Colberg kontaktet Oliver Bingen under dekke av å være norsk motstandsmann. Han fikk raskt i stand møter med Andreas Bertnes og Johan Midttun. Ask skal visstnok ha fattet en viss mistanke og sjekket Colbergs angivelige tilknytning til norsk motstandsbevegelse, men uten å finne noe galt.
Raymond Colberg fikk fritt gjøre seg kjent med senderen “IOTA” og folkene som sto bak.
Storstilt razzia
Lørdag 15. mars 1941 stengte tyskerne av alle utfartsveier fra Sandefjord. Hovedmennene i Askgruppen ble arrestert i løpet av de neste dagene.
Til sammen skal 25 nordmenn ha blitt pågrepet, men ni ble tatt med videre til Møllergata 19 i Oslo: Øivind Ask, Andreas Bertnes, Johan Midttun, Sigurd Gaasholt, Thor Devik, Bredo Haraldsen, Sverre Vefling, Oliver Bingen og Arne Skau-Olsen
Bertnes ble pågrepet i søsterens bryllup. Rolf Thoresen ble også arrestert i Sandefjord, men ikke den riktige Rolf Thoresen. Askgruppens mann kom seg så vidt unna og kunne fortsette sitt etterretningsarbeid på annet hold.
Ask, Bertnes og Midttun ble dømt til døden og skutt 4. desember 1941 – trolig på Trandum eller Akershus festning. Levningene deres er aldri blitt funnet.
Gaasholt og Devik døde i tysk fangenskap. Bredo Halvorsen var den eneste av de ni som ble frifunnet av retten – vissnok fordi Andreas Bertnes lyktes med å prate ham ut av saken. De øvrige ble dømt til åtte års straffearbeid.
Arne Skau-Olsen ble rammet av blindtarmbetennelse i fangenskap og fikk hjelp fra Ullevål sykehus til å rømme fra dødsdommen.
Brutal likvidering
Raymond Colberg ble likvidert i Oslo av motstandsmannen Johannes “Gulosten” Andersen. Hans kone Ruth og ytterligere to hjelpere deltok også i likvideringen, som skal ha vært av det brutale slaget.
Ifølge Ruths forklaring ble Colberg “korsfestet” med fire kniver. Så gikk Andersen løs på ham med et jernrør. Deretter ble han skutt flere ganger i hodet, partert og dumpet i Akerselva.
Da liket av Colberg ble funnet en junidag i 1942, måtte man bruke tennene som grunnlag for identifiseringen. Drapet ble i ettertid godkjent som en lovlydig likvidering.
Også Larvik, Tønsberg og Hurum hadde aktive sendestasjoner under krigen. Langs hele norskekysten var det satt opp omkring 150 hemmelige radiostasjoner for å rapportere først og fremst om skipsbevegelser og aktiviteter i tyske kystbefestninger i “Festung Norwegen”.
I alt ble omkring 10.000 radiomeldinger formidlet fra Norge til London i krigsårene.
