Yevhen og Vladyslav overlevde krigen og er nå under rehabilitering etter å ha blitt alvorlig skadet ved fronten.

I Stavern er to ukrainske soldater i ferd med å komme seg etter skader

Hver dag sto livet deres på spill. De møtte krig og overlevde. Yevhen og Vladyslav er ukrainske etterretningssoldater som er under rehabilitering i Stavern etter å ha blitt alvorlig såret ved fronten.

Tekst og foto: Valentyna Maksymovych

Ukrainere besøker ofte sine landsmenn som blir behandlet på Kysthospitalet ved Stavern.

Denne gangen kom de fra Sandefjord. Oksana Rybina og ektemannen hennes Anatolii kom ikke tomhendte. De tar ut av posene og setter vareniky, borsj, hjemmelagde syltevarer, paier og kake på bordet.

– Unn deg selv! Dette er ukrainere som bor i Sandefjord, de lagde mat til dere med kjærlighet, sier Oksana og tilbyr soldatene skjeer.

Anatolii bakte også paier med potet for de ukrainske soldatene.

Soldatene legger ikke skjul på gleden.

– Det er så mye mat her at det er nok til en hel brigade, smiler de.

Oksana samlet og salte soppene selv.

Først og fremst åpner de en boks med borsj. De sier at for dem er det ikke bare en rett, det er et symbol på Ukraina.

– Det ville smake godt med ukrainsk smult, sier mennene og inhalerer duften av borsj.

Borsj er mer enn bare mat for dem.

De gikk gjennom vanskelige tider, krigen satte sine spor. Fighterne er nå i ferd med å komme seg fysisk og følelsesmessig. Opprinnelig ble de behandlet på ulike sykehus i Ukraina, og deltar nå i et internasjonalt rehabiliteringsprogram.

Ukrainere som bor i Sandefjord, de lagde mat med kjærlighet.

Yevhen (32) har vært her i over en måned, og Vladyslav (24) forbereder seg allerede på utskrivning.

– Rehabiliteringen her er på et høyt nivå. Klasser i treningsstudioet og bassenget, vennlig personale. Alt dette er fantastisk, deler de.

Mennene takker for hverandre, tuller og snakker om livet sitt. De ser ut til å være laget av stål, men deres hjerter er ikke laget av stål.

Gå igjen

Yevhen sitter i rullestol. Han har bandasje på høyre ben, og venstre ben er amputert, bare halvparten er igjen.

– De klarte ikke å redde beinet. Evakueringen fra fronten ble forsinket, sier soldaten med kallesignalet «Bokser».

Dette kallesignalet ble tildelt ham i 2014. Så begynte hans kampreise i det østlige Ukraina. Da fullskala krig brøt ut, vendte Yevhen tilbake til fronten for andre gang. Hva som fikk ham til å ta til våpen igjen, forklarer han enkelt:

– For å beskytte familien min. Dette er en kamp for fremtiden til landet vårt. Vi har ingen rett til å gi opp, sier han.

Yevhen møtt både livstruende skader og utfordringer. Foto: Privat

Forsvareren har vært i de heteste punktene på fronten

– Donetsk-retningen er et virkelig helvete, husker han.

Han beskriver en dag med militært liv kortfattet.

– Død, frykt, adrenalin, 200-ene, 300-ene, sier «Bokser».

Ifølge ham er de vanskeligste dagene ved fronten de første dagene.

– Det er skummelt i begynnelsen. Men du slutter fort å føle det. Over tid oppfatter du krig som arbeid. Og det er viktig å ikke miste motet, reflekterer han.

Han gleder seg til å lære å gå igjen etter amputasjonen.

Yevgeny har gått veien fra infanterist til etterretningssoldat

– Etterretningssoldat er ben, øyne, hørsel og bevegelse. Oppgaven er klar: å skaffe etterretning, deler soldaten,

På et annet kampoppdrag stoppet tiden og hele livet hans blinket foran øynene hans i et enkelt øyeblikk.

– Min stridskamerat og jeg utførte en oppgave, men fienden oppdaget oss og begynte å slippe miner fra en drone. Vi ble såret. Venninnen min hjalp meg med å sette turniquet på begge bena. I dette øyeblikket kom en annen mine. Splinten traff meg i nakken, og vennen min ble drept. Jeg snakket med ham i to timer, uten mistanke om at han allerede var død. Jeg fikk først vite det på sykehuset, minnes han trist.

Yevhen har gjennomgått flere operasjoner og blir gradvis vant til livet uten lem. Det er fortsatt en lang vei med rehabilitering foran ham. Snart skal han prøve protesen og begynne å lære å gå igjen.

– Jeg vil føle gleden ved bevegelse. Jeg tror jeg kan tilpasse meg. Det viktigste er at jeg er i live, smiler han.

Tre krigsskader

Vladyslav meldte seg inn i rekken av de væpnede styrkene i Ukraina i 2020. Først var det verneplikt, og så var det kontraktstjeneste. Brødre i våpen hans ga ham kallesignalet «Garik» på grunn av etternavnet hans.

– Jeg kranglet ikke. Hovedsaken er at alt fungerer klart i kamp, ​​sier han.

Etter tre skader er Vladyslav mister ikke håpet om fullstendig bedring. Foto: Privat

Etter starten på den fullskala russiske invasjonen i februar 2022, sluttet han seg til infanteriet. Han fikk sin første kampopplevelse nær Bakhmut. Der fikk han sitt første sår.

– Såret er lett, i skulderen, peker han på såret.

Etter behandling kom Vladyslav tilbake til tjeneste. Og han ble såret igjen.

– Så ble jeg overført til etterretning. Senere var det enda en skade, den tredje. Dette skjedde på Kharkiv- retningen. En mine eksploderte og en splint traff beinet hans og gikk inn i beinet, minnes soldaten.

Rehabiliteringen i Stavern er på høyt nivå, men det er den emosjonelle støtten som betyr mest for soldatene.

Den ukrainske soldaten har vært i Norge i tre måneder allerede. Her ble venstre ben reddet.

– De la til en del av beinet fra hoften og satte inn en stang på 34 cm. Såret har leget. Nå kan jeg gradvis begynne å stå på beina, viser han, viser han.

Kysthospitalet gir soldatene muligheten til å komme seg både fysisk og mentalt etter fronten.

Til tross for tre sår og en vanskelig kampopplevelse, smiler han. Han gjør fysiske øvelser og svømmer i bassenget.

– Bena mine adlyder ikke ennå, men jeg beveger meg ved hjelp av krykker og rullestol. Bassenget gir også bevegelsesfrihet, smiler han.

Vladyslav håper på full bedring og har en drøm.

– Jeg vil ha en datter, myser han med øynene.

Løfte

Ukrainske soldater nyter retter som er brakt av ukrainere. Denne smaken minner dem om hjemmet, og de sammenligner samtalen med medisiner.

Støtten fra ukrainske landsmenn i Norge er uvurderlig for soldatene. 

– Det er viktig, for i et fremmed land, langt fra sine nærmeste, er hvert varme ord, hver person fra vårt hjemland som medisin, er soldatene overbevist om.

Og støtten fra familien deres er også viktig for dem. De vil klemme dem først når de kommer hjem. Og deretter gå til gravene til sine stridskamerater. De lovet det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *